Ønskereprise.

Det som er litt artig med denne ønskereprisen er at det er jeg som har ønsket den. Noen vil kalle det tragisk, jeg velger som dere ser å kalle det artig. Jeg hadde nemlig en annen blogg i fortiden. Jeg leste litt på den her om dagen, og kom over en historie om en rullestol i et bibliotek. Siden historier om rullestoler i biblioteker alltid er en hit, tok jeg den beslutning å sende meg selv en søknad om ønskereprise. Søknaden ble tatt imot og behandlet i løpet av få dager, og jeg fikk den innvilget av  meg selv nå nettopp. Så her kommer den fantastiske historien, med noen modifikasjoner.

Historien utarter seg slik: Vi hadde lesedag til tentamen, og satt på biblioteket og leste. Og ja, vi er like nerdete som det høres ut som. Da vi dro, lånte jeg med meg noen hefter med gitartabs fra Supertramp, Pink Floyd og Beatles, i tro om at jeg hadde en minste sjans til å spille dem. Da jeg skulle gå bort til disken for å få lånt dette, møtte jeg et artig syn. En tykk mann i rullestol stod, eller satt om du vil, midt i gangen mellom disken og inngangsdøra og prøvde å komme seg ut. Det var svingen han ikke klarte. Den var for skarp. Han hadde en slik rullestol av den elektriske typen, og brukte styrespaken flittig for å rygge, kjøre frem, rygge igjen og kjøre frem igjen. Den velkjente mekaniske lyden som kommer når man styrer et slikt fartøy frem og tilbake var nokså høy, det er mye mulig han hadde trimmet den. Men i slike situasjoner er det ikke fart som teller, det er koordinasjon og smidighet, en kvalitet denne reseren ikke hadde. Da jeg hadde lånt det jeg skulle låne, gikk vi ned en etasje for å gå på do. Da vi kom opp igjen hadde mannen på mirakuløst vis forsvunnet fra gangen. Jeg funderte ille på hvor han var, og om han muligens hadde klart svingen ut døra til slutt. Jeg speidet etter han fra bibliotekstrappa, men ingen overvektig mann å se. Ingen elektrisk rullestol heller. Merkelig. Jeg sa adjø til min venn som måtte løpe, og gikk bort for å låse opp sykkelen min. Og da ser jeg det teiteste jeg har sett på en god stund. Ved siden av trappa, rundt hushjørnet, det nemlig en vei for rullestoler og barnevogner og sånt. Den går ikke rett fram, nei, den har to skarpe svinger på nøyaktig nitti grader hver. I tillegg er denne veien svært smal. Vel, nå står rullestolens eier nedenfor denne veien og klamrer seg for harde livet til rekkverket. Dette i seg selv var et morsomt syn. Allikevel var det ingenting i forhold til actiondramaet som utartet seg et par meter unna. På veien midt i den skarpe svingen befinner rullestolen seg, med en bibilotekar oppå. Bak den står det tre-fire andre bibliotekarer med ivrige tilrop og forslag om hvordan deres kjørende kollega skal klare svingen. Jeg fant dette så fascinerende at jeg rett og slett stod der og betraktet dem helt til rullestolen var nede. Og det tok en stund. Så, til slutt greide den spinkle lille bibliotekardama å manøvrere den digre rullestolen gjennom hele den 180-graders svingen. Ho ble deretter applaudert av sine kolleger, og fikk en klapp eller to på skulderen. Ho så nokså stolt ut, og hadde jeg vært biblioteksjefen ville jeg valgt henne ut som månedens ansatt på Fredrikstad Bibliotek. Jeg har fått en ny helt i allefall.

Jeg har ikke noe bilde for denne anledning. Spesielt interesserte kan jo google "elektrisk rullestol" og ta en titt på utvalget. De finnes i utallige farger og fasonger. Noen har kurv. Ja, jeg googla det.

3 kommentarer

tinekatrine

01.jun.2010 kl.12:42

hehe. det er det vi sier... eller.. jeg vet ikke om folk sier det her, men jeg sier det! våres våres våres!

-femfine

fredrikke dorothea bolette

04.jun.2010 kl.01:23

dette var en fin tekst. hih.

og ja, typisk norsk er fascinerende i seg selv. hurra for det. jeg elsker listene. de er så fine. og jeg liker håret til petter schjerven.

/fredrikke

Frøken Yvonne

05.jun.2010 kl.10:48

takk, fin historie. :-)

Skriv en ny kommentar

Beatle.

Beatle.

20, Fredrikstad

I am he as you are he as you are me and we are all together.

Kategorier

Arkiv

hits